Budeiene og dyra samler krefter til en lang og fin sommer på setra

Bøndene i Tinn har en flere hundre år lang tradisjon med å sanke mat i utmarka.

- Vi tar med oss melkekyr, geiter, sauer og andre dyr på setra for å skaffe mat, sier Ingebjørg Håvardsrud.

I høyden finner dyra selv maten de trenger, og når du og jeg skal spise dyra seinere smaker de enda bedre.

Både Ingebjørg, Barbro og Nanfrid brenner for gode råvarer som gir lokalmat som både turister, matkjennere og lokale setter pris på. Råvarene er enten i fjøset eller på utmarksbeite nå som den hvite snøen har dekket fjellsidene og åsene i Tinn. Tinn er et skattekammer for matelskere.

Får vinterpels

Alle lam, villsaus, geit, hest, ku, kalv, kviger, kaninen, høns, katter, hunder og mennesker hos disse damene i Tinn, har det godt året rundt. Barbro Stordalen er kjent for den prisbelønte helfeite, brune osten laget etter Tinn-tradisjon, Nanfrid for seterkost på Selstali under Gaustatoppen i Gausdalen og Ingebjørg for å skape gode opplevelser med tett kontakt med dyra på Seterliv i Skirvedalen. Men hva gjør egentlig budeiene på vinteren?

Sannheten er en helt annen enn at de slapper av.

- Vi steller og tar vare på dyra våre, sier Ingebjørg.

Dyra fores både inne og ute. Ingebjørgs hester vil helst være ute. De er hardføre og nøysomme dyr. Sammen med datteren Heidi trener Ingebjørg med fjordingen Hallingprinsen, en av flere hester de har på gården.

- Den går ute hele vinteren, forteller Ingebjørg.

Når kulda kommer krypende, setter hesten vinterpels.

Under tett granskog står en flokk villsau og glaner på fotografen som har våget seg inn på deres beite. En av de med horn våger seg frem til gjesten. Fotografen er nok minst like skeptisk som sauen. Disse er Barbros. Flokken stammer fra Gvæven i Hovin.

- Den er liten, nøysom og ikke høyfødt, forteller Barbro.

Det at den ikke er høyfødt betyr at den verken er lang i ryggen eller har høye bein. Den er liten og velproporsjonert. Slaktet blir rundt og fint. Villsauene spiser granskudd, urter og lyng.

Akkurat som rådyrene gjør ute i naturen, sier Barbro.

Merker ikke tempoet

På Bergstaulen langs fylkesvegen mellom Rjukan og Møsvatn lager Barbro Stordalen verdens beste ost. På Selstali seter under Gaustatoppen lager og serverer Nanfrid Røysland ost, prim, smør og rømmegrøt. I en annen ende av Tinn, i Skirvedalen over mot Veggli i Buskerud, driver Ingebjørg Håvardsrud med seterturisme. Ingen av budeiene har nok produkter til å ha en gårdsbutikk som er åpen hele året. Men både Barbro og Ingebjørg er en del av nettverket Jentene i Øvrebygde. Langs den øvre bygdevegen fra Bakko i Austbygde til hytteområdet i Skirvedalen driver en rekke flinke damer med produksjon av lokalmat og kunsthåndverk. Sammen arrangerer de åpen gård, bygdedager og messer.

Når Barbro drar til Bergstaulen etter en lang vinter hjemme på gården, har hun med seg 500 kilo av den prisbelønte osten. Lageret et tomt 1.august, men gjennom hele sommeren produserer hun ny så det alltid er ost i hyllene på staulen.

- Vi produserer kontinuerlig, døgnet rundt, forteller hun.

Den helfeite brune osten til Stordalen er å finne i utvalgte butikker.

Håvardsrud Seterliv ligger kun fem små kilometer fra gården. På sommeren kan turistene ri på hest og kose med de koseglade kaninene på setertaket. Daglig gir kuene 200 liter melk.

Det blir foredlet på setra til delikat rømme og rømmegrøt, sier Ingebjørg.

Hjemme på gården Røysland i Gøystdal i Atrå i Tinn er det rolig både i fjøset og på kjøkkenet hos Nanfrid og Sigmund Røysland. Flere av dyrene er sendt til slakt. I fjøset nyter kuene vinterroen. For Nanfrid, som på mange måter egentlig er pensjonist, er det godt med noen rolige dager. For det er det ikke på Selstali i sesong. Nanfrid og Sigmund har trappet ned. Nå er det datteren Marit Røysland og mannen Håvard Vågen som har overtatt både på gården og på staulen.

- Det blir som dop når du holder på, sier hun.

- Ja, du har så mye adrenalin, skyter Ingebjørg inn.

- Du merker ikke at du er sliten, sier Nanfrid.

Usynlig arbeid

Er det sol, så soler telemarkskuene til Barbro seg i låveveggen. Det å se at dyra har det bra gir de tre bøndene stor glede i hjertet.

Vi prøver å senke tempoet og ta oss inn etter en lang sommer, forteller Barbro om livet som vinterbudeie.

På vinteren gjør damene alt det usynlige arbeidet som ligger bak det de tilbyr til turister som legger ferien til Rjukan og Tinn. De legger grunnlaget for suksessen om sommeren. Men som sagt, de later seg ikke.

- Fjøsstellet tar fem-seks timer hver dag, sier Ingebjørg

De må tidlig opp, for dyra ligger ikke og drar seg til langt ut på formiddagen. Allikevel har de ørlite granne bedre tid i den kalde, fine tida.

Hos Ingebjørg på Seterliv kan du leie lokaler og få servert lokalmat gjennom hele vinteren. Da får du kjøtt, fisk, melkeprodukter og vilt. Alt fra egen eller naboers produksjon. I vinter- og påskeferien åpner dørene på Håvardsrud som skikafé.

- Skiløypene går rett forbi staulen, sier Ingebjørg.

Hverdagen

Enkelte som besøker damene på staulene på sommeren, tror at budeiene bor der året rundt. Det gjør de ikke.

- Det må vi ofte fortelle at vi ikke gjør, sier Ingebjørg.

Vi er opptatt å formidle hvordan hverdagen vår er, det autentiske landbruket. Vi er ikke noe museum, sier Barbro.

Nettopp det har alle tre opplevd at tilreisende tror. For en tid tilbake sto Nanfrid og rørte i kjelen med prim på Selstali. Inn på tunet kom en svenske med et stort kamera på magen. Han lurte på hvor budeia var.

- Det er jeg det, svarte Nanfrid.

Nei, det ville ikke svensken godta. Han mente bestemt at budeier måtte ha bunad, og det hadde ikke Nanfrid.

Når en ny sommersesong nærmer seg, merker både folk og dyr at noe er i gjære. Alle tramper litt rastløst rundt på tunet og i fjøsene. Når dyrebilen kommer til gards for å frakte dyrene til seters, får dyrene en helt annen oppførsel.

- Dyra står som tente lys. Jeg er sikker på at de har datoen for reisen til Selstali i hodet, sier Nanfrid.

Barbro, Ingebjørg og Nanfrid er stolte av det de driver med, de er stolte av å ha skapt egne arbeidsplasser.

Dette er hverdagen og levebrødet vårt, avslutter Barbro.