Om

Det var i 1895 veien gjennom Maristien stod ferdig og ble tatt i bruk. Før den tid var det en lang omvei for å komme fra denne siden og over til Fosso- gårdene på den andre siden av de glatte svabergene.

En kunne riktignok gå selve Maristien, en noe farefull ferd. Vi har mange dramatiske beskrivelser fra turister som har tatt seg frem der. En av dem, Jules Verne, som gikk Maristien i 1863, har en særdeles dramatisk beskrivelse. Maristien har sitt navn etter piken Mari, som det fortelles mange sagn om. I hovedtrekk er sagnene noenlunde like.

Det finnes flere versjoner av sagnet. Her gjengir vi det Rjukan Bibliotek fant for oss i avisen "Maana" fra 22. juli 1921:

"Øystein, sønnen til en av dalens rike kakser, og en fattig husmannsjente, Mari, hadde faat et godt øie til hinanden. Men for guttens forældre var dette en forargelse og en forgaaenhet som ikke kunde taales. En saadan fattigjente med husmandsblod i vilde de ikke for noen pris se indlemmet i sin familie og satt sig derfor med neb og klør mot forbindelsen.

Som seterjente tilbragte imidlertid Mari somrene langt inde paa fjeldvidden. Og storbondefolket glædet sig saalænge sætertiden varte. Nu var nemlig adgangen til stevnemøte og frieri saa vanskeliggjort , mente de, at de kunde være saa nogenlunde sikre for sønnen sin.

Men ekte kjærlighet er sterk og opfindsom og bryter de mest jernhaarde lenker og forhindringer. Om kvelden naar solen var gaat ned bak de snehvite glittrende fjelde og naar de brogede kreaturhope trætte sig etter dagens strabadser hadde lagt sig til ro i sæterhytten, da, i de stille nattetimer la Mari i vei. Som en fugl over vidden, over bække og urer og ned gjennem bergkløften dit hvor Maana - elven bruser som aller værst og velter sig gulhvit ned i Rjukanfossens kokende bergkjede.

Bortunder et gammelt veirbidt furutræ stanset hun og satte sig til at vente. Indtil en sort skygge fløy henover fjældveggen. Det var hennes Øystein, som med dristige og sikre skridt steg opover fra dypet. Her var deres avtaldte stevneplass og her satt de saa mang en sommer- og høstnat trygge for overrumpling. Her var en sikker fredet plett, forfulgt kjærlighet hadde opdaget den. De gamle nede i dalen kunde gjerne sætte poster saa mange de bare ønsket, ingen vilde drømme om at noen vovet at farte til fossedjuvet og da slet ikke naar mørke og taake laa over egnen.

Førend dagen og morgensolen kom var Mari igjen oppe paa høisletten hos sine kreaturer og Øystein atter nede i dalen hos sine forældre. Slik hadde det gaat baade en sommer og to mere til.

En gang var himmelen mer mørkladen og stormfuld end vanlig, tordenen rullet omkring Gaustafjeldet, det lød som der steg tusner av vilde bergtroll ut fra kløfterne, som om der løsnet store bergstykker fra fjeldsiderne. Mægtige hvirvelstøt brøt ned fra skymasserne for liksom at ødelægge alt der hadde liv. Men sæterjenten var efter avtale kommen og sat nu som saa ofte tidligere under furutræet, hvorfra sønderbrutte grene og kviste blev kastet ned i hendes fang. Hun bad til Gud, bad for hun ventet nedenfra, og hun bad for sit eget og for dem der oppe paa fjeldvidden.

Mellem de værste stormbyger suste vinden med en underlig gjennem det gamle træs krone, som om den vilde klage sig for hende. Tykkere og tykkere kom taaken og spøkelsesaktige skikkelser syntes at gli forbi. Atter hvinte og pep det, saa en dødsens redsel la sig knugende over hende. Hun sukket og bad, lyttet og ventet i største sjæleangst. Slik hadde hun aldrig været ute i det før.

Som stukket av naale sprang hun op. Det skingret noe dødningeaktig gjennem stormen og regnet som fosset ned som himmelen var aapen. Noen ropte hendes navn. Hun svarte. Der ropte igjen og igjen. Hun kjente stemmen, den var Øysteins, I stormpausene hørte hun ham komme klatrende opover, nærmere og nærmere. Hun orket ikke længer at staa stille, hun maate ile ham imøte.

Men i det samme kom et brakende vindkast gjennem kløften, saa de gamle fjeldvægge syntes at skjælve. Og der ramlet i det samme noen store stenblokke nedover. Skjælvende holdt hun sig fast i en busk. Øystein! ropte hun. Men intet svar. Hun ropte igjen og igjen, men forgjæves, ingen svarte. Hun værken saa eller hørte mer til ham den nat.

Da morgensolen kom med lysning og uveiret hadde lagt sig, sat Mari dennegang fremdeles under furuen. Men dypt der nede hvor strømmen bryter gjennem den inderste fjeldpost fik hun øie paa et sønderslaat legme av en yngling. Det blaa jøkelvand strøk rastløst forbi og vasket ustanselig hans blodige haar. Det var hendes elskede Øystein, hvem her døden hadde indhentet.
Den store sorg la sig nu over Mari. Med tunge skridt steg hun omsider opover og gled sagte tilbake over vidden for trofast videre at røgte sin gjærning deroppe i det ensomme sæterliv.

Men mang en nat baade dette aar og senere gik likefuldt Mari til furuen, gik frem og tilbake paa stien og lyttet efter ham som aldrig mer kom hende imøte - indtil atter en fæl uveirsnat raset over fjeldene. Da kom ikke Mari tilbake. Men man fandt hendes sønderslaate legme just paa samme plæt, hvor fordum Øystein hadde drevet iland.

Og barmhjertige hender redet hende et leie ved Øysteins side i kirkens fredede jord."